I loppekassa

Bokstavelig talt.

Her er masse lopper, og jeg tror det du ser på bildet er loppebitt.

Hyggelig, ikke sant?

Det er veldig koselig å kjenne hvordan det bare kravler og hopper rundt meg her i senga.

men det er jo koselig med selskap, da.

Johar! I`m alive!

Hei alle sammen! Jada, jeg lever enda. I beste velgaaende, faktisk! Kristin kom ut av sykehus paa Onsdag, og vi kom oss videre til Dumka. Det er som edens have! Nydelig natur, nydelige mennesker. Litt vanskelig med elektrisitet, men det bryr vi oss ikke om. Som dere skjoenner kan det ta litt tid mellom hvert innlegg.

saa... hva har jeg laert saa langt?
- Jeg er faktisk utrolig rik.
- Blondt haar er ikke saa vanlig.
- Indiske smil er det peneste som finnes
- Det finnes kjedeligere maater aa synge salmer paa. Den Norske Kirke er faktisk ganske sprek.
- 5 maaltider om dagen er jo bare tull. Man overlever paa bare 2 (3 med loffskiva til frokost)
- indiske klaer er nydelige
- Gud er med. Jeg trenger egentlig ikke saa sykt mye kontroll.

Her er noen bilder fra Kolkata. Det jeg proever aa faa frem er hvor mye av livet som leves paa gata. Ja, det er mye elendighet. Jeg fikk et hardt slag i magen da vi kjoerte gjennom byen om natten og saa elendigheten ansikt til ansikt. Men det finnes mye vakkert ogsaa. Jeg har sett saa mye flott. Uansett, her er bilder. Johar!

foerste livstegn!

Naa er vi i Kolkata, altsaa. Sitter paa en litt i overkant varm internettkafe rett ved siden av Morder Theresa-hjemmet.

Vi har faatt et litt hardt moete med India, siden Kristin ble syk foerste dagen i India, og maatte legges inn paa sykehus. Jeg har vaert hos henne helt frem til naa, altsaa det siste doegnet. Hun hadde periodevis veldig hoey feber, men paa sykehuset har de stabilisert. Det er ingen grunn til bekymring. Det er et fint sykehus med koselige sykepleiere (som ogsaa er veldig nysgjerrige paa disse bleikansikene), og legen snakker veldig godt engelsk. Teamet blir her til hun bli utskrevet, og vi kan reise videre til Dumka. Regner med at det blir tre dager til. Hun er ved godt mot, selv om det ikke er noe goey for henne aa vaere paa sykehus naa!

Ellers kan jeg si at India er ekstreeemt eksotik. Aa gaa over gaten er en naer-doeden-opplevelse, og taxikjoering er altsaa ikke noe bedre. Noen kulturelle smeller har vi ogsaa gaatt paa, baade i forhold til aa spise, og i forhold til aa tipse folk for tjenester. Men jaja, vi laerer. Det foerste jeg laerte er at ingenting gaar som planlagt i India. Hvert fall ikke saa langt.

Det er litt vanskelig aa faa ned all maten de serverer oss, men vi proever aa justere oss slik at vi faar spist opp all maten. Masse hvit ris. Og kylling. Mitt foerste moete med Indisk mat var forresten sykehusmaten, og derfor har jeg ikke klart aa like det saa godt enda.

Draktene vi gaar i er helt fantastiske! De vestlige klaerne blir man utrolig svett i, men med disse klaerne paa gaar det veldig bra. Vi faar stadig hoere av Indiske kvinner at vi ser pene ut, noe som jo er litt goey! Denne kjendistilvaerelsen er litt vanskelig aa venne seg til (folk bare glor, vinker og spoer hvordan vi har det heeele tiden)

Jeg har faatt kjoept meg gitar. Den er roed og veldi soet. (beklager mangelen paa Norske bokstaver). Den har allerede kommet til nytte inne paa Kristin sitt rom paa sykehuset. I kveld har jeg lovet aa spille litt for pleierne.

De foerste doegnene har som dere skjoenner vaert litt kaotiske, men ogsaa veldig fine, synes jeg. Dette er en kultur jeg fort blir glad i, og menneskene er veldig hyggelige. Tror ting blir mye bedre etterhvert.

Dingle-Dingle fra Kathrine

Hva føler jeg nå?

Tre timer, og jeg er på vei ut i verden. Hva føler jeg? Vel, jeg føler kaos. Kaos i hodet fordi jeg ikke vet hva som venter meg, kaos i magen fordi jeg ikke vet om jeg skal gråte eller le. Men hjertet er rolig, for jeg vet at dette er rett, og jeg vet at hjertet mitt er hos dem jeg er glad i.

Ang det som har med kontakt å gjøre. Snart legger jeg ut en fast adresse i India, hvor det går an å sende meg post. Det blir jeg veldig glad for. Spesielt rundt juletider, når det ellers er ganske stusselig å være så langt hjemmefra.

Hvor ofte jeg får oppdatert bloggen, det er mildt sagt usikkert. Jeg vet at internett-tilgangen er begrenset, og mer eller mindre ikke-eksisterende store deler av oppholdet. Men jeg skal prøve å få lagt ut noe hver uke! Det som er meget viktig, er at dere lesere legger igjen kommentarer på bloggen, for da blir jeg så glad… nemlig. Det er ganske demotiverende å skrive blogg når ingen kommenterer. Mer info om kommunikasjon kommer når jeg faktisk vet hvordan forholdene er.

Hvis dere, mine kjære venner, legger igjen en kommentar med postadresse, så vil jeg prøve å sende en hilsning til dere i løpet av perioden. Det er hyggelig å skrive brev!

So long. Take care. Fred ut. Grip tak i Jesus.

Team India

Her er mine kjære venner og medsammensvorne, som natt til Onsdag skal fly til India, trygt bevart under Guds store vinger.

Herremannen oppe til venstre heter Jarle Stokka, og ved hans side står Dagne Lindvåg Johre. Kristin Thingbø sitter ytterst til venstre og smiler så pent, så sitter jeg der og glor, og Malin Kleppe sitter foran og har full kontroll på hele gjengen. right?

Vi er fem stykker som er utrolig forskjellige. Utfra bildet over liker jeg hip-hop, Malin liker å skape konflikter ved å skremme andre, og Dagne er en lystmorder. NEI. Sånn er det ikke. Men vi er veldig forskjellige.

... men en ting har vi jo til felles, hvert fall vi jentene. Vi liker å mobbe Jarle. (spøk)

Jeg er utrolig glad i denne gjengen her, altså. På sist teamsamling gikk det opp for meg at dette ikke bare er venner jeg kommer til å ha den tiden jeg er her på GUS, men venner jeg kommer til å ha resten av livet mitt. Jeg er ikke bekymret for tiden ute i store, skumle India, når jeg vet at jeg har denne gjengen med meg.

Utrolig glad i dere <3

Lik meg når jeg er teit

Lik meg når jeg er teit
ikke bare
når jeg åpner verandadøra
og viser deg bilder av meg sjæl
i heldige øyeblikk

Lik meg når jeg er teit
så skal du få være med
opp på rommet, og så
skal vi bare sitte
å kjede oss.
Og hvis det kommer noen
og jeg tilfeldigvis
er litt johann
og kanskje bommer litt på humor`n
så skal du like meg for det!
Da skal jeg begynne å prate
om kjærlighet.

Av Henrik Mestad

Oslo=

Nå har jeg tilbrakt en dag her i Oslo, og sitter nå jeg på Labaguette på Oslo S, med et handlenett Idoform ved min side. Jeg har gjort siste handlinga til Den Store Reisen. Den handlinga består for det meste av sikkerhetsutstyr for penger og pass, hengelåser, lommelykt, Immodium, Idoform, paracet, Ibux, og et par reisedagbøker. Utfra hva som er innholdet i handlenettene mine, så kan det jo virke som om reisen er livstruende farlig. Men slapp av, det blir bare et eventyr.

Da jeg flyttet hjemmefra for et par månder siden, så følte jeg meg utrolig stor og voksen. Akkurat nå må jeg bare innrømme at jeg føler meg mindre og mindre for hvert minutt som går. Jeg innser at verden ikke er like liten og trygg som jeg trodde den var.

Det er utrolig mange rare mennesker i Oslo. Uansett hvor mange som kommer opp rulletrappen foran meg, så er det aldri noen som ligner på hverandre. Unike mennesker. Rare mennesker. Jenter som ser ut som marsboere, Hippier, Nerder, populære, upopulære, tykke, tynne, noen med gitar på ryggen, noen med stresskoffert. Jeg lurer litt på hvilket inntrykk jeg gir når jeg løper gjennom Karl Johan.

Jeg fant ut en ting. Vi snakker om hvordan Jesus kom til de utstøtte. Og det er jo helt riktig. Men han kom også til dem som tvilte. Det var ikke sånn at han oppsøkte og snakket med dem som var lettest å overbevise. Jeg er ofte utålmodig, og skjønner ikke helt hvorfor folk tviler. Og jeg synes det er skammelig å tvile selv. Men det å tvile er jo en høyst menneskelig ting.

Kanskje det må være rom for tvil, hvis troen skal få feste røtter i livet?